Kort sammendrag av «Barbie og den tapte juleklokken»: Folk tror at Nordpolen bare høres ut som enkle julesanger, men det er en ekte, travel musikk der. Du hører gavepapir som suser under raske hender, tannhjul som klikker i sledeverkstedet, og støvler som knaser på snødekte stier mellom bygninger opplyst av varme ravgule lykter. Selv alvenes latter har en rytme, som stiger og faller som et kor som vet når de skal synge. Det er et sted som har utført «umulig» arbeid så lenge at det føles normalt. Men én lyd betyr mer enn alle de andre: den gledelige juleklokken. Den er ikke til pynt. Den hviler på et polert stativ inne i et glassmonter, som en hellig skatt. I varmt lys ser den gyllen ut, og i måneskinn ser den sølvfarget ut, som om den tilhører både dag og natt. Små spiraler og snøfnugg er skåret ut i den så perfekt at de virker for fine til at noen alv kunne ha laget dem. Noen sier den ble formet av en falt stjerne og avkjølt i arktisk vann. Historier kan endre seg, men klokkens klang er alltid ekte. På julaften ringer ikke klokken høyt som en byklokke. Lyden er klar, lys og rolig. Den roer skjelvende hender og forvandler panikk til målrettethet. Den tvinger ikke folk til å være glade. I stedet minner den dem på hvordan glede føles – som en lykt som lyser opp et mørkt rom uten å kjempe mot mørket. Julenissens slede trenger den typen glede for å lette. Selv med sterke reinsdyr, det beste seletøyet og en kraftig stjernestøvmotor, løfter ikke sleden seg av styrke alene. Den løfter seg fordi verden tror på den. Folk hvisker ønsker på soverom, kjøkken og i stille hjem. Klokken samler disse ønskene og vever dem sammen til én skinnende sti for sleden å følge opp mot himmelen. Det er derfor alvene vokter klokken så nøye. Så når glassmonteren blir funnet åpen og klokken er borte den siste natten før flyvningen, blir Nordpolen merkelig stille. En alv stivner mens han knyter en sløyfe. Leketog slutter å klapre. Leketrommer stopper midt i slaget. Selv reinsdyrene løfter hodene, som om de lytter etter en manglende tone. Julenissen roper ikke. Han står i underverkshallen og stirrer på det tomme stativet som en manglende stjerne. Frykten begynner å spre seg, og den kan forvandles til en sint jakt. Men julenissen velger en annen vei. Han henter frem en kremfarget konvolutt forseglet med rød voks og en enkel bokstav «b». Han sier at de trenger en detektiv – noen som vil følge ledetråder uten å la frykt bli til sinne. Og han vet nøyaktig hvem han skal spørre: Barbie.